Sheltiens Historie

Hunden ble brukt som gjeterhund på Shetlandsøyene.  Der var det kalde og lange vintre. De ble derfor blir hardføre og småvokste pga klimaet på Shetlandsøyene. De måtte anlegge en pels som beskyttet mot vær og vind. Om vi ser på rasebeskrivelsen: Dekkhårene skal være lange, strie og rette. Underullen skal være myk, kort og tett. Hunden ble kalt ”Shetlands- collie ” og ”Toonie-dog” etter Toons som er små uinngjerda gårder eller åkrer som hundene måtte holde beitedyrene borte fra. Den ble også kalt ”Peerie” eller ”Eventyrhunden” fordi den hadde et eventyrlig appell.

Noen mener at Sheltien kan være noe bråkete. På grunn av lite mat til sauene på øya ble de og hundene flyttet til andre øyer. Hundene måtte da ikke omgås seg fremmede og passe på sin saueflokk. Rasen er derfor reservert og vaktsom. Sheltien måtte også være hurtig, kjappe vendinger og hoppe høyt fordi sauene var raske og ikke stoppet opp for hindringer.

Flere hunder kom Shetlandsøyene. (som også tilhørte Norge fra 1000- 1468 )Det sies at Shetland Sheepdog kom til Shetlandsøyene med vikingene i år 700- 800. Det er sterke bevis for at Yakki- blod er innblandet i rasen som kom med hvalfangere fra Gønland og inn til havnene på Shetland Mesteparten av de tidligere Shetland Sheepdog var svart/hvit og black/tan av farge,som idag er endret da flesteparten bærer fargen sobel.

Chestnut Rainbow, som  selv var uregistrert, var sønn av to registrerte Shetland Sheepdog, Irvine Ronnie og Chestnut Lassie. På papiret var han resultatet av en bror-søster parring mellom to  Islandske Sheltier, og den var tipp- tipp- tipp- tipp- tipp barnebarn av Lerwick Jarl (bildet nedenfor). Han var paret på en uregistrert tispe, Chestnut Sweet Lady, som igjen var helsøster etter Rainbow’s tispe, Chestnut Lassie.

Andre spisshunder og grønlandshunder kan også ha blitt innblandet og en black and tan king charles spaniel skal en gang ha kommet i land fra en besøkende yacht og satt sine preg på sheltien vi kjenner idag. På slutten av 18.århundretallet ble de små Toons slått sammen til større gårder.

På begynnelsen av 1900-tallet fikk rasen en ny utfordring. De søte små gjeterhundene ble nå en etterspurt handelsvare. Etterspørselen ble så stor at hvilken som helst liten hund ble brukt for å produsere små, sheltie lignende valper. Rasens tilhengere forstod at noe måtte gjøres og i 1908 ble den første raseklubben dannet og en standard ble skrevet ned. Rasen ble delt i to etter høyde, de som var 25,5 – 30,5 cm og de som var 30,5 – 38cm.

Etter noen år ble rasen anerkjent av den engelske kennelklubben i 1914. Høyden skulle nå være ca 30,5 cm men på grunn av den brokete historien var hundene veldig forskjellige når det gjaldt størrelse, hoder og ører. Hode splittet oppdretterne, enkelte krysset inn collie for å få frem det lange colliehodet, mens andre hadde den gamle typen fra Shetland som sitt ideal. Først i 1927 ble man enig i hvordan sheltiens hode faktisk skulle se ut.

Innkrysningen med collie førte til at hundene hadde blitt større og fra å ha en idealhøyde på 30,5 cm fikk rasen ny standard så sent som i 1965 som vi også bygger på idag.

Noen av sheltiene som ligger bak i dagens linjer :