Bredde i Avlsbasen

Målet med å drive med avlsarbeid er å endre populasjonsmidlet i ønsket retning. Dette kan bare skje hvis det finnes variasjon i en egenskap og noe av denne variasjonen er arvelig betinget. Vi kan forvente at de beste dyra vi har nå, vil bli foreldre til neste generasjon, og at de da blir bedre en den forrige generasjonen.

Om vi kikker på hundeverden så ser vi stadig at enkelte raser oppnår flere helse- og velferdsproblemene som er et resultat av bevisst avl for å få til et rasespesifikt utseende, som ofte er usunt eller fører til tilstander som er et resultat av påført arvelig sykdom. Det ønsker vi jo ikke skal skje med Maine Coonen også. Og det sies at feks entropion kan oppstå hyppigere på de typiske show linjene med grovere utseende en de såkalte outcross linjene.

Premieproblemer? Som tidligere hestejente og også hund som vi enda holder på med, har jeg sett at flere som driver avl higer etter kun å avle på høyest mulig premierte katter, og glemmer ofte å ta med lav innavl og helseproblematikken. Jeg ser flere oppdrettere innen katt er begynt å ta hensyn til helsebiten som hcm og hd, men glemmer eller velger bort å også få en lavere innavlsgrad.

Professor Odd Vangen ved Genressursutvalget for husdyr har uttalt at : – Et premieringssystem på utstillinger som legger stor vekt på utseendet, legger ikke et godt grunnlag for en sunn avl.

Innavl ødelegger livskraften Innavl blir brukt i avl av dyr fordi det fører til likhet og en esartet rase, og det å uniformere eksteriøret har vert starten for alle rasedyr både hund og katt. Men det å sette en standard på eksteriøret og avle på slektninger har også negative konsekvenser. Innavl og slektskap er bevist at fører til sykdom. Innavl er den største risikoen vi har for arvelige sykdommer. Om man velger å drive avl med høy innavlsgrad, øker man sannsynligheten for at sykdombærende gener opptrer i par og dermed gir en sykdom. Dette igjen vil gi ett økt omfang av sykdommer og lidelser på mange raser.

 Den andre negative konsekvensen er katter som får sykdommer på grunn av feil eksteriøravl. Eksteriør og utseende er egenskaper som er arvelige, og det får ganske fort å endre utseende gjennom avlen, noe som er både positivt og negativt, fordi egenskapene har en høy arvelighet. I store raser ligger det oftest sykdommer i hjerte, muskel og skjelett lidelser og enkelte tilfeller også mage/tarm problematikk.

Er man på vei mot dyreplageri med avlen?

Om vi kikker litt på hundene igjen og tar for oss Schæfer hunden, så kan vi se en drastisk endring på enkelte linjer, før var rasen med en høyreist bakpart, og mindre og HD og hudlidelser ligger ofte i rasen nå. Men vi kan faktisk også se endringen på vår egen rase Maine Coonen også. Katten har blitt bredere i nese og hake, de er ofte mye større en hva de også tidligere var og pr dags dato er det også ganske mange individer man kan se med hva jeg velger å kalle «kaninører». Maine Coonen skal ha store ører, men de skal alikevel ikke ha nermest kaninlignende ører.

For å få en større genetisk bredde og mindre slektskap i rasen er det vanlig å importere avldsyr. Og import burde egentlig redusere slektskapet i rasen, men slik er det desverre ikke. Problemet er at det importeres slektninger og vi sitter igjen med samme genmaterialet som vi i utgangspunktet har. Bare at de første ledda som blir ført opp på de 5 første generasjonene ofte er andre navn en hva vi har selv. Om vi da bruker Pawpeds som verktøy på vår rase som vi har full tilgang til å gjøre så kan vi enkelt legge inn våre avlsdyr sammen med hva vi vurderer å ta inn og med ett tastetrykk kan vi se totale innavlsgraden og clonene.

Generell innavlsprosent på Maine Coon Showkattene ligger idag på mellom 15-18 % i snitt på total innavl, og mange ganger også høyere. Om man parrer halvsøsken, onkel med niese, bestefar med barnebarn så vil den kombinasjonen havne på ca 12,5% i total innavl. Foreldre som parres med egne barn eller helsøsken som krysses vil gå ut med ca 25% i total innavl. Og er det ikke da litt skremmende å se at man kun ligger 2,5% unna hva som tilsier en parring av feks bestefar med barnebarn og 7% fra foreldre og barn parringer i snitt prosent på dagens showkatter i verdier?

Når vi snakker Maine Coon så kommer vi ikke unna at vi da lett føres tilbake til 5 foundationkatter som i 1960 ble ført opp i stamboka, og at avkom av disse ble parret flere ganger med hverandre som ga oss klonene på 70/80 tallet.

Vi kommer ikke unna at slektskap også på vår rase fører til helseproblematikk.

Hvordan endre høye verdier og innavl uten å ødelegge rasen? Det er tidkrevende og utvide en genbase, og samtidig bevare gemytt og utseende. Man skal ta hensyn til at man ikke slipper for mange avkom avgårde i avl, for å begrense genpolen, men alikevel ta hensyn og tenke på at noen man lar gå videre i avl kan gå ut og stoppe opp.

Outcross Maine Coon er en utparret med nye foundation slik at resultatet av andel kloner og top 5 katter er redusert i forhold til hva som er mest vanlig idag. Det finnes også linjer som er lave på kloner og top 5 uten å være parret med foundation.

Kriterier for Outcross:

50% eller mindre av top 5 kattene
35% eller mindre av top 3 kattene
25% eller mindre av top 2 kattene
20% eller mindre av klonene

Personlig tror jeg at man med langsiktig planlegging kan hente inn linjer med lave verdier og krysse med høyere verdier. Om man lar det gå nedover i verdier på veien videre.

Vil også benytta anledningen til å takke de som enda arbeider med å hente inn nye foundation linjer fra USA. Vi er faktisk avhengig av deres arbeid for å kunne holde oss på lave verdier også i fremtiden.

Maine Coon katten Cosey, vant i 1895 på den første katteutstillingen i USA. Vi kan se at rasen har endret seg mye fra den tiden og frem til idag.